Tilbakemelding fra nasjonal kompetansetjeneste for dekontaminering:
Vår kompetansetjeneste er med funksjon kompetansebygging og vil derav inneha komponenter av både kunnskapsspredning og opplæring.
Vi er av den klare oppfatning at nasjonal kompetansetjeneste for dekontaminering bør videreføres innenfor det nåværende styringssystemet, følgende momenter taler for dette:
I Folkehelsa sitt notat fra 2018 (Situasjonsbeskrivelse av smittevern i Norge ‐ med fokus på forebygging av helsetjenesteassosierte infeksjoner og tiltak for å unngå at resistente mikrober etablerer seg i norsk helsetjeneste) omtales dekontaminering og Nasjonal kompetansetjeneste for dekontaminering på side 30 ref:
«Tjenesten skal bidra til at det etableres faglige nettverk i hver helseregion som på sikt skal overta og ivareta dettearbeidet lokalt. Fra spesialisthelsetjenesten opplever en at denne ordningen ikke fungerer optimal, blant annet grunnet manglende ressurser til å ivareta nasjonal funksjon og uklart mandag. Dette er klaget inn til HOD. System- og forvaltningsansvaret for fagområdet dekontaminering er utydelig og fragmentert i mange helseinstitusjoner. Opplæring av personell i arbeid med rengjøring og dekontaminering, vedlikehold og kontroll av medisinsk utstyr rapporteres av arbeidsgruppen som mangelfull. I regionale smittevernplaner trekkes det frem at det mangler ansatte med utdanning som sterilforsyningsteknikere og -ledere. Personell med smittevern- og/eller kompetanse innenfor dekontaminering er ikke alltid involvert i innkjøpsprosesser av nytt medisinsk utstyr, noe som resulterer i at det ofte kjøpes inn utstyr som ikke lar seg rengjøre/dekontaminere på en tilfredsstillende måte. Systemer for kravspesifikasjon og registering av nytt utstyr opp mot sporing rapporteres ikke å eksistere mange steder – tross lovkrav.»
Folkehelsa sin oppsummering sammenfaller i stor grad med nasjonal kompetansetjeneste for dekontaminering sitt bilde av situasjonen. Vi ser, opplever og hører at det er store forskjeller på praksis, faglig nivå, holdninger, opplæring og kunnskap. En tydelig tilbakemelding fra våre brukere, et bredt spekter av helse profesjoner, er at dekontaminering av medisinsk utstyr bør vektlegges betydelig mere i grunnutdanningen. I sykepleierutdanningen vies dekontaminering lite oppmerksomhet og når temaet berøres er det på et veldig overordnet plan med generelle definisjoner. Dette understøttes av det vi har undersøkt av pensum- litteratur for denne grunnutdanningen i 2018. Vi har ingen signaler på at dette kommer til å endres vesentlig i nær fremtid. Temaet er også i svært liten grad dekket i legenes grunnutdanning. Det samme gjelder spesialistutdanningen for leger i infeksjonsmedisin og mikrobiologi. Det er ut fra vår kjennskap til fagområdet rimelig grunn til å tvile på at dagens grunnutdanninger gir helsepersonell tilstrekkelig basiskunnskap til å kunne utføre dekontaminering med faglig akseptabel kvalitet. Derav må denne kunnskapen i stor grad etableres med tilleggs- eller etterutdanning.
Vi ser at det er en stor andel av helsepersonell både innenfor spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten som trenger et betydelig løft av sin kunnskap om dekontaminering, og veien til måloppnåelse om desentralisering av denne kompetansen er lang og innfløkt. Nasjonal kompetanetjeneste for dekontaminering ser at 5 år er alt for kort tid til å overføre kompetansen til regionene.
Antallet instruktører i de gruppene som må være involvert i formidlingen av denne kompetansen til helsepersonell er i dag svært begrenset ut fra behovet. Om regionene skal kunne overta ansvaret for denne kompetansen, er det etter vår mening behov for et betydelig antall helsepersonell med instruktørkompetanse. Det jobbes planmessig mot en slik måloppnåelse og et av våre virkemiddel i dette arbeidet er å etablere samarbeid med faglige nettverk i helseregionene. Manglende ressurser og tydelig ansvarsmandat i regionene for dette samarbeidet gjør dette arbeidet krevende.
Ut fra dette mener nasjonalt kompetansetjeneste for dekontaminering å se behovet for et langvarig prosjekt om det skal være realistisk med en målsetning om regional ivaretagelse av denne kompetansen. I tillegg vil det være behov for et tydelig ansvarsmandat for denne kompetansen i hver enkelt helseregion. Uten en slik ansvarsforankring vil kompetansen ved en regional ansvarsoverdragelse mest sannsynlig svekkes og det faglige nivået på dekontamineringen forringes igjen. Primærhelsetjenesten er det mest sårbare feltet i så måte, men også store deler av spesialist helsetjenesten vil kunne lide av det samme.
Avslutningsvis vil vi også påpek at det er utfordring og svært krevende å beholde ansatte med høy faglig kompetanse i en organisasjon som har usikre føringer for eksistens.