Ditt navn: Guri Spilhaug
Tittel/stilling: leder av Nasjonal kompetansetjeneste TSB
Velg kategori: Innspill til kategorisering av kompetansetjenester

Innspill fra NK TSB til kategorisering av nasjonale kompetansetjenester
Nasjonale kompetansetjenester kan ikke ta ansvar for å drifte opplæring/undervisning og kompetanseoppbygging av de respektive faglige profesjoner som tjenestene ansetter. Forutsetning for begge kategorier 1 og 2 er at det finnes en struktur for opplæring og kompetanseoppbygging i høyskoler og universitet samt innenfor spesialisthelsetjenesten, som kompetansetjenestene kan benytte og som oppdragene kan kanaliseres innenfor. Det er naturlig å peke på helseforetakenes og universitetssykehusenes utdanningsvirksomhet. Dette er avgjørende for at opplæring og kompetanseoppbygging som er etablert gjennom kompetansetjenestene kan desentraliseres.
1. Nasjonale kompetansetjenester – funksjon opplæring i metoder, bruk av utstyr mv. med en begrenset tidshorisont/prosjektperiode på ca. 5 år med en forutsetning om oppbygging og desentralisering av kompetansen.
Innspill: Vi oppfatter kategorien 1 som følger:
Oppdraget retter seg mot konkret opplæring i nye metoder for utredning og behandling, bruk av nytt utstyr mv. Dette oppdraget er en vesentlig innskrenkning i forhold til oppgavespekteret til kompetansetjenester slik det er formulert i gjeldende forskrift, og vil ikke dekke kompetansebehovene innenfor vårt fagområde (TSB).
Oppgaver for tjenester i kategori 1
Kategori 1 vil egne seg for implementering av en spesifikk metode eller opplæring i bruk av eksempelvis et verktøy som kan forbedre praksis. Kompetanseoppbygging er imidlertid ikke statisk og må følge med fagets utvikling. Det er vanskelig å forstå at en kompetansetjeneste skal ha et endemål der behovet for opplæring i nye metoder, bruk av utstyr skal regnes som oppfylt etter en viss tidsperiode. Etter vårt syn bør man ta høyde for at fagutvikling er dynamisk og at behovet for opplæring i bruk av nytt utstyr og nye metoder vil være kontinuerlig
Oppdraget retter seg mot helsepersonell under utdanning, men også helsepersonell, herunder spesialister, som ikke har erfaring med metoden/utstyret.
Nasjonale kompetansetjenester innen kategori 1 gjennomfører opplæringen i tråd med kunnskap om implementeringsarbeid. Opplæringen tilbys i en form som nås av mange og som ikke er avhengig av kateterforelesninger eller stedbundne kurs. Den nasjonale kompetansetjenesten kan utvikle læremidler, bruke digitale virkemidler og undervisningsformer. Ledere, fagutviklere og veiledere er en viktig målgruppe for å støtte opp under lokalt implementeringsarbeid.
Universitetssykehusene overtar ansvaret for opplæringen etter en periode (anslått til 5 år). Det må forutsettes at opplæringsvirksomheten er likeverdig i de fire regionene både når det gjelder innhold, kvalitet og omfang og at den er tilpasset behovet i regionen. Det må arbeides gjennom ulike faglige nettverk for å kople kunnskap og styrke mulighetene for desentralisert vedlikehold av kunnskap. Det er nødvendig å etablere en struktur og finansiering slik at universitetssykehusene ivaretar denne oppgaven på en måte som gjør kunnskapen tilgjengelig for og videreføres hos alle aktører i den aktuelle regionen, også private samarbeidspartnere med avtale med RHF eller fritt behandlingsleverandører godkjent av HELFO.
Oppsummert modell 1. Opplæring i metode, bruk av utstyr:
• Kompetansetjenesten ivaretar behovet for opplæring i spesifikk metode/verktøy som er gjeldende og god praksis
• Opplæring og kompetanseheving skjer innenfor eksisterende strukturer for opplæring og kompetanseformidling
• Opplæringen tilbys i format som når mange (nettbasert)
• Opplæringsansvaret overtas av universitetssykehusene på sikt
• Opplæringsbehovet påregnes å være kontinuerlig og opphører ikke etter en tidsperiode
2. Nasjonale kompetansetjenester – funksjon faglig kompetanseoppbygging i et helhetlig behandlingsforløp over en periode på ca. 10 år, på (høy)spesialiserte fagområder som krever oppbygging av faglige nettverk, kvalitetsregistre mv. for å bygge opp regional kompetanse på området
Innspill: Vi oppfatter kategori 2 som følger:
Oppdraget er begrunnet i behov for generell oppbygging av kompetanse innenfor et fagfelt hvor kunnskapsbasen faktisk er svak på grunn av manglende forskning, eller ikke tatt i bruk på grunn av manglende implementering.
Oppdraget retter seg mot helsepersonell under utdanning, men også helsepersonell, herunder spesialister, som ikke har nødvendig kompetanse for å ivareta utredning og behandling i det (høy)spesialiserte fagområdet.
Oppdraget er omfattende. Fagområdet som en slik kompetansetjeneste skal dekke er i behov av betydelig fagutvikling, opplæring, forskning, implementering mm. Omfanget bekrefter behovet for en kompetansetjeneste som er en sentral ressurs på nasjonalt nivå med kapasitet til å lede nødvendige prosesser.
NK TSB mener at også denne modellen må bygge på at det finnes en struktur for opplæring og kompetanseoppbygging som oppdraget kan realiseres innenfor. Oppdraget gjennomføres i samarbeid med relevante aktører innenfor de fire helseregionene (RHF-ene, universitetssykehusene, helseforetakene, private samarbeidspartnere, universitet og høgskoler mv).
Oppgaver for tjenester i kategori 2
Kompetanseoppbygging i spesialisthelsetjenesten bygger på utvikling av læremidler, implementering og fagutvikling. Utvikling av nettbaserte læremidler prioriteres.
Kompetanseoppbygging sikres gjennom drift av faglige nettverk og bruk av kvalitetsregistre. Fagområdet TSB tar i bruk det medisinske kvalitetsregisteret KvaRus fra 2020, et betydelig kvalitetsløft som vil danne et solid grunnlag for evaluering av behandling og dermed kunnskap om hvilke behov for fagutvikling og kompetanseheving som finnes. Implementering av KvaRus er en sentral oppgave for en nasjonal kompetansetjeneste i kategori 2. Likeledes drift av faglige nettverk.
Kompetansetjenesten har et nært samarbeid med forskningsmiljøene innenfor fagområdet, men har ikke ansvar for å drive forskning innenfor egen virksomhet. Forskningsvirksomhet er et helt særskilt oppdrag innenfor spesialisthelsetjenesten som må ha egen ressurstildeling og være organisert innen robuste forskningsmiljøer innen eget fagområdet. Nasjonale kompetansetjenester bør ikke rustes opp for å kunne ta ansvar for og drifte forskningsvirksomhet. Primæroppgaven til kompetansetjenester bør være å formidle behov for forskning til relevante forskningsmiljøer og formidle forskningsresultater og bidra til å implementere forskningsbasert kunnskap.
Oppnådd kunnskapsbase setter standard for utredning og behandling gjennom nasjonale faglige retningslinjer som revideres og oppgraderes regelmessig.
Hvorvidt 10 års tidsperspektiv er en realistisk tidshorisont, må vurderes konkret for hvert enkelt fagområde og vil være avhengig av hvilken kunnskapsstatus, tilgang på spesialister og organisering av tjenestene, som eksisterer innenfor fagområdet, og at det etableres et «mottakersystem» for videre vedlikehold av kunnskapen som må være likeverdig i alle fire helseregioner.
Oppsummert modell 2, generell oppbygging av kompetanse:
• Kompetansetjenestens virksomhet retter seg mot spesialisthelsetjenesten
• Kompetansetjenestens plan for kompetanseoppbygging inngår i overordnet (nasjonal) kompetansspredningsplan.
• Opplæring og kompetanseheving skjer innenfor eksisterende strukturer for opplæring og kompetanseformidling.
• Kompetansetjenesten samarbeider med forskningsmiljø men drifter ikke forskning selv.
• Kompetansetjenesten utvikler læremidler med vekt på nettbaserte løsninger.
• Kompetansetjenesten drifter faglige nettverk for å understøtte lokalt implementeringsarbeid
• Kompetansetjenesten samhandler med Helsedirektoratet i arbeidet med nasjonale faglige retningslinjer og revisjon av disse.
Ingen av de to kategorier 1 og 2 har tidshorisonter som det vil være mulig å oppfylle behovet for oppbygging av et nytt fagfelt som TSB innenfor.