Navn: Frederik Kragerud Goplen
Tittel/stilling: Overlege, leder for Nasjonal kompetansetjeneste for vestibulære sykdommer
Kategori: Innspill til omorganisering av egen tjenesten

 

Avvikling av nasjonale kompetansetjenester er regulert av forskriftens §4-1 og forutsetter at vilkårene som lå til grunn for godkjenningen ikke lenger er tilfredsstilt eller at det ikke lenger er behov for å opprettholde tjenesten.

Nasjonal kompetansetjeneste for vestibulære sykdommer har i september 2019 på bakgrunn av Departementets brev (Deres ref 16/742-102) gjennomført en høringsrunde til 10 instanser som omfatter de to pasientorganisasjonene (med mer enn 70 000 medlemmer), fagmedisinsk forening i Legeforeningen, RHFene og rehabiliteringssentrene som mottar pasientene til behandling.

Samtlige høringsinstanser rapporterer at det fortsatt er behov for opplæring (herunder oppbygning og desentralisering av kompetanse) i metoder og bruk av utstyr innen diagnostikk og behandling av vestibulære sykdommer og faglig kompetanseoppbygging i et helhetlig behandlingsforløp innen samme område (herunder oppbygging av faglige nettverk og kvalitetsregistre for å bygge opp regional kompetanse på området). I tillegg rapporterer samtlige at det er behov for en nasjonal behandlingstjeneste for undergrupper av pasienter med kompliserte og sammensatte vestibulære lidelser.

Vi viser blant annet til innspill fra Landsforeningen for vestibulære sykdommer: «Det er stort behov for en sentral enhet som holder seg oppdatert på forskning og velger ut hva som skal implementeres i vårt helsevesen, gir anbefalinger om beste praksis, bygger opp faglige nettverk og kvalitetsregistre, m.m. Det vil være lite ressursvennlig å flytte denne oppgaven til regionale eller lokale enheter, slik at “alle” skal gjøre denne jobben. I tillegg blir man i stor grad avhengig av at hver enhet har engasjerte fagfolk/ildsjeler som er spesielt interessert i fagfeltet, noe som ikke fremstår som sannsynlig per i dag. Fagfolk i spesialisering som kommer og går, gjør det også vanskelig å bygge opp stabile, lokale fagmiljøer. Uten kompetansetjenesten som “anker” blir altså kompetansebyggingen nærmest overlatt til tilfeldighetene. Dette kan igjen føre til enda større kompetanseforskjeller mellom ulike regioner.»

Vår kompetansetjeneste innehar i dag funksjoner som tilsvarer begge de to nye kategoriene av kompetansetjenester som foreslås, inkludert opplæring i metoder, bruk av utstyr samt faglig kompetanseoppbygging i et helhetlig behandlingsforløp på et lite og høyspesialisert fagområde som krever oppbygging av faglige nettverk, kvalitetsregistre mv.

En fullstendig avvikling av tjenesten frarådes sterkt, da dette fagmiljøet i Norge er lite og står i stor fare for å forvitre. Økt antall eldre i befolkningen tilsier behov for økt kapasitet til utredning og behandling av vestibulære sykdommer. Uten et sentralt kompetansemiljø som opprettholder aktivitet innen feltet, er det sannsynlig at tilbudet mange steder i landet snarere vil nedbygges. Vestibulære sykdommer er sjelden dødelige, men kan være kroniske og medføre betydelig reduksjon i livskvalitet. Norsk folkehelsestatistikk (SBB) viser at 10 – 14 % av befolkningen angir å ha hatt plager med svimmelhet eller dårlig balanse siste 3 måneder. Det utbetales omtrent 500 millioner kroner årlig i sykepenger til pasienter med svimmelhet som hoveddiagnose – størstedelen til langtidssykmeldte. Arbeidsgiverperioden på 16 dager kommer i tillegg for hvert sykmeldingstilfelle. I Folkehelsemeldinga Gode liv i eit trygt samfunn fremheves sansetap hos eldre som et prioritert område. I dokumentet omtales sansetap 239 ganger (syn 194, hørsel 22 og balanse 23).

Redusert nasjonal prioritering av fagfeltet vestibulære sykdommer vil medføre en fragmentering av tilbudet til pasientene, som i deler av landet vil stå uten utredning og behandling. Et sentralt fagmiljø innen vestibulære sykdommer er et kostnadseffektivt tiltak for å opprettholde aktiviteten innen et felt som omfatter en meget stor pasientgruppe, men også en rekke undergrupper med sjeldne tilstander som krever avansert diagnostikk og behandling. En stor del andel av pasientene behandles utenfor offentlige sykehus, og mange av behandlingstiltakene har usikker effekt. Det er behov både for forskning på og spredning av kunnskap om hva som er kostnadseffektiv og evidensbasert behandling. En sentralisert kompetansetjeneste ivaretar dette behovet, men det er i tillegg nødvendig å utvikle behandlingstilbudet.

Opprettelse av en nasjonal behandlingstjeneste støttes av alle høringsinstansene ovenfor. Øre-nese-halsavdelingen ved Haukeland universitetssykehus har siden 1990-tallet fungert som en de facto henvisningsinstans for pasienter med vestibulære sykdommer fra hele landet og har landets mest avanserte laboratorium for utredning av disse tilstandene. Dette er også bakgrunnen for at kompetansetjenesten ble opprettet. Siden vestibulære sykdommer er svært vanlige, er det kun aktuelt å sentralisere behandlingen for en liten andel pasienter med sjeldne, kompliserte eller sammensatte tilstander, og da i en begrenset del av sykdomsforløpet, spesielt i forbindelse med avansert utredning. Dette vil gi pasientene en diagnostisk avklaring som gjør at de kan behandles videre lokalt. For at dette skal fungere, er det fortsatt et stort behov for kompetansespredning.

Med støtte i høringsinnspillene konkluderer tjenesten med at det er behov for at virksomheten videreføres. Et alternativ til fortsatt drift av dagens kompetansetjeneste vil kunne være en gradvis omgjøring – over en 5 års periode – til nasjonal behandlingstjeneste med utvidet ansvar også for kompetansespredning. Det vil fortsatt være et stort behov for kompetansespredning, og det er en forutsetning at en slik tjeneste får tilførsel av ressurser utover de som genereres av pasientbehandlingen. En behandlingstjeneste vil kun håndtere pasientene med sjeldne og komplekse sykdomsbilder, og det store volum av pasienter med vestibulære sykdommer vil behandles lokalt, i primær- og sekundærhelsetjenesten. Sentral finansiering vil være nødvendig for å videreføre eksisterende kompetansespredning nasjonalt, opprettholde undervisningsaktivitet, oppdatere nasjonale retningslinjer og sikre videre drift av kvalitetsregister med nasjonal dekningsgrad.

Dersom dagens kompetansetjeneste skal avvikles, må det opprettes en ny funksjon som viderefører arbeidet med å bygge opp og spre kompetanse, oppdatere eksisterende nasjonale retningslinjer og drifte kvalitetsregisteret. Dette er helt nødvendig da fagmiljøet i dag er for lite til at disse oppgavene kan overtas regionalt. Nedleggelse vil sannsynligvis medføre dårligere utnyttelse av ressurser og større geografiske ulikheter i behandlingstilbudet.

Høringsinstanser
– Helse Nord RHF v/overlege Alexander Uppheim, ØNH-avdelingen, UNN, Tromsø
– Helse Midt-Norge RHF v/overlege Dag Sunde, ØNH-avdelingen, Molde
– Helse Sør-Øst RHF v/ØNH-lege Karl Fredrik Nordfalk, Oslo
– Helse Vest RHF v/prof. emerit. Otto Inge Molvær, Sveio
– Hørselshemmedes landsforbund
– Landsforeningen for vestibulære sykdommer
– Den norske legeforening, Norsk forening for otorhinolaryngologi
– Briskeby kompetansesenter
– Opptreningssenteret i Finnmark
– Hauglandsenteret